Fremstøt 116 Intervju ved Ove S. Berntsen i Sunnhetsbladet nummer 10 1997.
Heller ikke som idrettsmann gir han seg. Han har vært med på samtlige Birkebeinerrenn siden starten i 1937. Som roer er han norgesmester i alle klasser. Men mat-vettregler er viktigere enn fjellvett- og sjøvettregler og alle andre regler, mener han.
Fredrik Lütken er allerede over åtti, men årene har fart forsiktig fram. Han strutter av sunnhet og livsglede. Han er rak i ryggen og kvikk i replikken. Hele sitt voksne liv har han spist helsekost og vært aktiv i idrett. Så sunnheten er ikke noe slumpetreff.
- Nei, egentlig burde vi bli mellom 100 og 125 år, sier han med et smil. - Med helsen i behold!
Allsidig idrettsmann
Fredrik er Oslo-gutt. Etter artium og forskjellige fagkurs arbeidet han i bank, forsikring og tekstilbransjen, inntil han overtok ledelsen av helsekostfirmaet Bios.
- Hvis jeg skulle velge i dag, ville jeg bli bonde, for jeg har en nedlagt trang til friluftsliv i meg. Og jeg ville først og fremst ha satset på økologisk jordbruk, for helsens og miljøets skyld.
Men friluftsinteressen har i alle fall gitt seg utslag i en svært allsidig idrettskarriere, som padler, roer, orienterer og skiløper. I Birkebeineren har han vært med 55 ganger, mer enn noen annen. Og ofte går han “hjem igjen” over fjellet dagen etter. Som roer har han vært norsk mester i alle klasser - fra ener til åtter. Også innendørs valser han opp med de fleste - på dansegulvet. I mer enn 60 år har han danset sammen med sin kone, Dagmar. De har erobret flere nasjonale titler og har deltatt i nordisk mesterskap mange ganger, to ganger også i europa-mesterskap.
- Det er min kone som egentlig kan danse, jeg er mest med som nødvendig staffasje, sier han.
- Fremdeles danser vi litt for helsens skyld. Du skjønner, dans er mer enn svette og tårer; det er livsglede og kunstnerisk utfoldelse. Det er verdens fineste mosjon for gutt og jente sammen, fra de første usikre trinn på parketten og til støvets alder.
Konkurranseinstinktet
Egentlig vil han helst tone ned sine sportslige prestasjoner.
- Konkurransegalskapen har styrt meg altfor mye, sier han - og forteller om den gangen han holdt på å kollapse mellom Lillehammer og Rena.
- Det var vel den 20. gangen jeg var med, og jeg var helt ferdig. Mens jeg nynnet valser for å muntre meg opp, forstod jeg tydelig at vitsen med idrett er trim, samvær med kamerater og naturopplevelser. Det hesblesende sekundjaget, hvor man presser seg til det ytterste for å bli et nummer, er vanvidd og har lite med en sunn sjel i et sunt legeme å gjøre, sier han med strek under stemmen.
- Men konkurranseinstinktet føyer seg ikke frivillig etter en slik innsikt, innrømmer han. - Når jeg står på startstreken, er det lett å glemme at det viktigste er å delta. Målet er jo å klare enda et merke.
Helse og helsevesen
Men først og fremst vil han snakke om hva vi spiser. Helt siden tjueårs alderen har han vært opptatt av ernæring og helse. På bryllupsreisen fikk han klager fra kjøkkenpersonalet på et hotell. Grønn-pynten forsvant fra serveringsfatene.
- Vennene mine fleiper med meg; jeg får ofte høre at jeg “får ta til takke med blomstene på bordet”. Jeg må love å ikke snakke om helsekost for å få ordet.
Han gir aldri opp kampen for et bedre kosthold, selv om det har vært mye motvind siden 350 interessenter dannet aksjeselskapet Bios på idealistisk grunnlag i 1950. Han har permer og bæreposer fulle av helsekostinformasjon, og lener seg ivrig over bordet - orienterer, appellerer, spør og svarer. Velger sine ord, følger nye assosiasjoner. Hvis vi minner om at dette skal være et portrett, nikker han forståelsesfullt - og fortsetter opplysningsvirksomheten: Uansett hvor mye vårt helsevesen skjerper seg, bygger ut, desentraliserer og rasjonaliserer og øker bevilgningene, blir vi ikke friskere. Hvis vi ikke styrker og samordner den forebyggende innsats...
- Så snart vi slutter med morsmelk, går kostvanene i feil retning. Og det er klart at det tar tid å endre holdninger, både for leg og for lærd.
Er “godt norsk” godt nok?
Likevel er han frustrert, ja, litt oppgitt over ernærings- og landbrukspolitikken her i landet.
- Forunderlig nok var vi de første i verden med en ernæringsmelding, i 1976. Men det har skjedd lite i praktisk handling. Statens ernæringsråd går forsiktig i kjøkkendøren: Spis mer brød, fisk, poteter, frukt og grønnsaker - og velg ellers mager kost. Det er lite konkret i anbefalingen, og aldri noe om kvalitet og behandling, om sammensetningen av alt det livgivende fra planteriket.
Den negative holdningen til økologisk drift som preger mye av debatten i dag, forklarer hvorfor Norge er blitt en sinke i omlegningen til et forsvarlig landbruk.
- Men er det ikke viktig å skaffe mat til dem som sulter?
- For det første er den store, ressurskrevende kjøttproduksjonen mye mer faretruende for matsituasjonen enn en eventuell nedgang i produksjonen ved øko-landbruk. Og for det andre er denne driftsform mer skånsom mot jordsmonn og miljø - altså bærekraftig.
Milliardoverføringene til vårt landbruk burde selvsagt primært gå til støtte for helse- og miljøvennlig økologisk dyrkning, innbefattet en kraftig reduksjon av kjøttproduksjonen. “Godt norsk” er så langt fra godt nok, er Lütkens hilsen til landbruksministeren.
Han har også en formaning til helsekostbransjen: Piller og pulver og kosttilskudd er ikke nok. Det viktigste også for dem bør være å fremme et mer livgivende kosthold, og vekke politisk forståelse for det forebyggende helsearbeidet.
- Fullverdig og naturlig mat må bli et folkekrav! I 55 år har dette vært Fredrik Lütkens hjertesak, ikke minst gjennom oppbygning og organisering av helsekostbransjen i Norge - hvor han også er eneste æresmedlem. I dag er han leder av Bios-stiftelsen - på hobbybasis - og gir aldri opp kampen for en bedre folkehelse.
Men det er vanskelig å være profet i sin egen tid...
Artikkelen avslutter med en faktaboks med de ti matvettregler fra Bios, som du kan lese under fanen Bios.
